Begrepet om den «norske arbeidslivsmodellen» utgjør ofte utgangspunktet for beskrivelsen av det norske arbeidslivet. Modellen framstilles gjerne som et institusjonelt rammeverk for regulering og organisering av arbeidsmarkedet som skal beskytte arbeidere mot å måtte akseptere dårlige lønns-og arbeidsvilkår. Modellen regulerer lønns-og arbeidsvilkår gjennom lov-og avtaleverk, og styrker arbeideres forhandlingsmakt og reservasjonslønn gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og tilgang på velferdsytelser. Det siste tiåret har vi likevel sett framveksten av plattformmediert gigarbeid i Norge, en type jobber der arbeidsvilkårene skiller seg fra de som generelt assosieres med den «norske arbeidslivsmodellen». I denne artikkelen undersøker vi møtet mellom plattformarbeid og den «norske arbeidslivsmodellen» gjennom en analyse av framveksten av plattformarbeid i drosjenaeringen og renholdsbransjen. Analysen tar utgangspunkt i en hypotese om at plattformene, for å etablere seg innenfor «arbeidslivsmodellen», tar i bruk en strategi som kan karakteriseres som «regulatorisk entreprenørskap» ved å utnytte juridiske gråsoner og utfordre og søke å endre reguleringer. Vi finner eksempler på at plattformer har drevet «regulatorisk entreprenørskap» i drosjenaeringen der etableringsforsøket til plattformen Uber ble den utløsende årsaken til en omregulering av vare-og tjenestemarkedet som la til rette for plattformenes forretningsmodeller og i renholdsbransjen, der plattformen Vaskehjelp AS unngår arbeidsgiveransvar og omgår arbeidsmiljøreguleringer ved å klassifisere renholderne som selvstendig naeringsdrivende oppdragstakere, uten at dette egentlig representerer et brudd med måten bransjen tidligere var organisert. Generelt finner vi at plattformselskapene i svaert liten grad har utfordret reguleringen av lønns-og arbeidsvilkår, men snarere funnet seg til rette i norsk arbeidsliv ved å utnytte det vi kaller «randsonene» av «arbeidslivsmodellen» og etablerer seg i allerede «gigifiserte» bransjer og tilpasser seg ansettelsesmodellene som kjennetegner disse. NøkkelordArbeidslivsregulering, den norske arbeidslivsmodellen, «gig»-arbeid, plattformarbeid

When initiating its Norwegian operations, the transportation platform Uber adjusted its business model to the Norwegian regulation of the taxi market by focusing on its high-end offering, Uber Black, organized through limousine companies who employ the drivers and own the cars. The Uber Black drivers in Oslo are classified as employees and endowed with a substantially flexible work arrangement. Based on a ‘traveling ethnography’ among Uber Black drivers in Oslo, this article conceptualizes Uber’s digital platform as a technological work arrangement. The analysis shows that while the platform is experienced as an opaque form of management that limits the drivers’ formal flexibility, the effects of the technological work arrangement is contingent on the drivers’ formal work arrangement and the characteristics of the Uber Black market in Oslo.

No abstract

Dette verket omfattes av bestemmelsene i Lov om opphavsretten til åndsverk m.v. av 1961. Verket utgis Open Access under betingelsene i Creative Commons-lisensen CC-BY-NC 4.0. Denne lisensen lar andre dele og bearbeide verket for ikke-kommersielle formål, under forutsetning av at det oppgis korrekt kreditering, lenke til lisens og indikasjon på om endringer er blitt gjort. Lisensvilkår: https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/ Boka er utgitt med støtte fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og den faglitteraere forfatterforeningen.

Gig-og plattformøkonomi utgjør et relativt marginalt fenomen i Norge, og Norden for øvrig, men har likevel funnet fotfeste i deler av arbeidslivet som kan karakteriseres som den nordiske arbeidslivsmodellens «randsoner». I denne artikkelen drøfter jeg årsakene til at disse forretningsmodellene har etablert seg i et velregulert arbeidsliv som det norske med utgangspunkt i en casestudie av Uber Black i Oslo. Uber måtte tilpasse seg den norske drosjemarkedsreguleringen, men utfordrer vesentlige aspekter ved arbeidslivsmodellen. Jeg finner at Uber rekrutterer arbeidskraft fra en allerede marginalisert del av arbeidsstyrken og at sjåførene opplever mye usikkerhet og, på tross av stor formell fleksibilitet, ytre kontroll.