The core of love when caring for patients suffering from addiction

Abstract

Drug addiction is a serious health problem. The aim of this study was to gain an understanding of the core of love when caring for patients suffering from addiction. The study had a hermeneutical approach. Four nurses working at a detoxification unit were interviewed. Data were interpreted using a hermeneutical text interpretation based on Gadamer's hermeneutics. The results revealed the core of love in four dimensions: love as an inner driving force, searching for the human being behind the addiction, faith in the inner power of human beings and love as a movement of giving and receiving. The hermeneutical interpretation revealed the core of love as sacrifice, showing that sacrifice is an ethical dimension and that sacrifice involves searching for the patient's ontological suffering. Sacrifice is connected to faith, and faith in love is decisive for a life without drugs. Sacrifice involves being mutual gifts to one another, a self-reinforcing motion of sacrifice that energizes the nurses to go on with their work.

A critical analysis of articles using a Gadamerian based research method

“…Thirty‐seven citations claim to be hermeneutic and generally follow the method as it was intended (Söderhamn, Dale, & Söderhamn, ; Thorkildsen, Eriksson, & Råholm, ). Among the hermeneutic studies, however, Tranvåg, Petersen, and Nåden () use a combination of our method with that of Zimmer ().…”

Omsorg for lidande menneske

“…Rørsla innover er, slik det tidlegare er skildra hjå Ivan Iljitsj, prega av ein meditativ reinsingsprosess der ein kjempar med å gje slepp på sin egosentrisitet og det som hindrar ein i å leva som eit forsona og tilgjevande menneske. Denne prosessen bør også menneske som har omsorg for lidande gå gjennom fordi den hjelper ein med å forstå kva kamp den lidande står i. Prosessen kan òg hjelpa ein til å bevara seg sjølv i kjaerleik slik at ein kan sjå bort frå seg sjølv og retta seg utover mot den lidande i barmhjertigheit (Thorkildsen, 2017). Helin og Lindström (2003) peikar på at offeromgrepet sitt doble innhald på den eine sida inneber å forsaka og avstå, på den andre sida inneber det å dedikera og eigna seg til nokon.…”

“…Eit menneske som er forankra i etos, kjenner seg heil og heime i seg sjølv (Eriksson, 2003), ein kjenner seg trygg, og har mot og styrke til å villa realisera verdiane ein har tileigna seg. Ein kan også seia nei og vera tydeleg på kva ein kan og ikkje kan ta ansvar for (Thorkildsen, 2017). Eit menneske som ber på eit etos av den naturlege kjaerleiken, også kalla caritas, får form av claritas, det vil seie ei utstråling som vitnar om indre harmoni, kraft og glede, seier Eriksson (1990).…”

“…Det er ein dannande prosess der ein byggjer sin etiske karakter slik at ein kan forstå seg sjølv og si oppgåve som medmenneske. Kjaerleikens doble, ofrande rørsle som etisk rørsle pålegg omsorgspersonen eit dobbelt ansvar: ansvaret for å danna seg sjølv og sine handlingar, samstundes som ein tek ansvar for å hjelpa det lidande menneske til å gå inn i si ofrande rørsle slik at han/ho får lidinga si lindra (Thorkildsen, 2017). På denne måten kan ein unngå å svikta seg sjølv og den lidande.…”

“…Ved å lesa «Ivan Iljitsj' død» i lys av Kierkegaard sine verk «Kjerlighedens gjerninger» (1847/1994) og «Sykdommen til døden» (1849/1994), vert den ontologiske dimensjonen ved liding og død løfta fram. Denne lesinga opnar også for forståing av korleis liding og kjaerleik er knytt saman gjennom offer, forsoning og tilgjeving (Thorkildsen, 2017). Å reflektera rundt denne forteljinga ved hjelp av Kierkegaard sine tekstar kan opna for djupare innsikt i det ibuande ontologiske grunnlaget som omsorg og pleie av lidande og døyande menneske ber på.…”