Relativ tilgjengelighet

Abstract

Strømmetjenester bruker gjerne algoritmer for å presentere og filtrere innhold, basert på prediksjoner og kalkulasjoner om hva brukerne liker. Anbefalings-og presentasjonsalgoritmene kan imidlertid sies å fungere som bare ett av flere nivåer der medieinnhold gjøres tilgjengelig. Før algoritmene utarbeider sine anbefalinger, er databasen som de tar utgangspunkt i, allerede strukturert på andre nivåer. I denne artikkelen utvikler vi begrepet «relativ tilgjengelighet» og diskuterer hvilke nivåer av tilgjengeliggjøring som gjør seg gjeldende i strømmetjenester. Vi argumenterer for at tilgjengeliggjøring må forstås som en pyramide med fem nivåer: ontologisk, teknologisk, juridisk, økonomisk og algoritmisk tilgjengelighet. Vi undersøker disse nivåene empirisk gjennom en analyse av et datamateriale fra Norsk filminstitutt, samt en egen undersøkelse av brukerrapporterte anbefalinger gjennom Netflix og Storytel. Vi finner at norske filmer generelt er dårlig representert i de mest utbredte strømmetjenestene. Filminnholdet er også spredt på ulike tjenester. En tilsvarende fragmentering finner vi også for det boklige materialet. Vi diskuterer også årsaker til manglende innhold og fragmentering. Artikkelen kan leses som en kritikk og nyansering av de mest dramatiske situasjonsbeskrivelsene og prediksjonene om algoritmenes makt. Vi konkluderer med at det er grunn til å undersøke mer kritisk hvilke rom algoritmene jobber innenfor.

Personaliserte anbefalinger og musikalsk mangfold– en umulig kombinasjon?

“…Digitaliseringens innvirkning på norsk musikkbransje» (tilgjengelig 20. mai 2020): https://www.regjeringen.no/contentassets/94e99440dd604be1836c4543fdb92cb6/ musikkutredning---hva-na---digitaliseringens-innvirkning-pa-norsk-musikkbransje---bi-2019.pdf på digitale plattformer totalt gir et større tilbud av musikk enn tidligere (i form av antall titler tilgjengelig), noe som i realiteten styrker det estetiskekspressive mangfoldet i seg selv, mens at hva som løftes fram og gjøres synlig i strømmetjenestene, på den andre siden, anses smalt. Synliggjøring av innhold relaterer derfor også til den generelle tilgjengeligheten til innhold strømmetjenestene byr på, og hvordan denne tilgjengeligheten er «relativ» i forhold til de rammebetingelsene algoritmene opererer innenfor: Selv om man har tilgang til alt, er flatene for hva som gjøres synlig, tydelig begrenset (se Tallerås, Colbjørnsen & Øfsti, 2019). Totalt peker derfor den algoritmedrevne synligheten i musikkstrømmetjenestene mot et fenomen som i økende grad gjør seg gjeldende: «aldri har forbrukerne kunnet lytte til så mye forskjellig musikk, samtidig som andelen som lytter til det samme vokser».…”

“…Da Spotify i sin tid ble lansert, konkurrerte de mot ulovlige gratisplattformer som tilbød alt, og idéen om en type «universell tilgjengelighet» bød på et konkurransefortrinn den «fysiske platebutikken» ikke kunne konkurrere mot. Samtidig relaterer tilgjengeligheten til begreper som «informasjonsoverbelastning og -fattigdom» (Simon, 1971): Selv om innholdet er tilgjengelig, er det ikke nødvendigvis synlig, det er «relativt tilgjengelig» (Tallerås, Colbjørnsen & Øfsti, 2019). Som en naturlig konsekvens av de enorme katalogene tjenestene administrerer, drukner derfor store deler av innholdet.…”

Click, Create Audience?

“…I hvilken grad distributører av norsk kinofilm har innsikt i og bruker sosiale medier for å identifisere publikum, kan vaere avgjørende for hva mediebrukerne eksponeres for. Siden den mest brukte strømmetjenesten Netflix i liten grad har norske filmer som en synlig del av katalogen (NFI, 2017b;Colbjørnsen, Tallerås & Øfsti, 2019), fremstår det å oppnå synlighet via sosiale medier i forbindelse med kinolansering som stadig mer viktig (NFI, 2017a, s. 10;Holmene, 2018, s 47). Studier av uavhengige filmdistributører er saerlig relevant fordi de gir innblikk i hvordan sosiale medier er en del av en mulighetsstruktur som bidrar til å synligjøre eller svekke et kulturelt mangfold.…”

“…Tidligere internasjonal forskning på feltet har indikert at det er de uavhengige filmdistributørene som er pådrivere for innovasjon og nye kreative løsninger, mens de store aktørene er mer tilbakeholdne (ibid). Selv om det eksisterer forskning på publikums forståelse av algoritmer i kulturfeltet (Colbjørnsen, 2018;Kjus 2016, s. 133, 134), er det gjort relativt lite forskning på norsk filmbransje, mangfold og digitale medieplattformer (Colbjørnsen et al, 2019;Holmene, 2018).…”

“…Undersøkelsen supplerer dermed undersøkelser av 1) strømmetjenester og digital synlighet og tilgjengeliggjøring av norske filmer (NFI, 2017a(NFI, , 2017bColbjørnsen et al,2019), 2) filmenes verdikjeder og grunnlaget for nye digitale forretningsmodeller (Gaustad et al, 2018), samt 3) undersøkelser av norsk filmbransje og hvordan disse forholdt seg til nye algoritmer for betalt og organisk synlighet på Facebook i 2015 (Holmene, 2018).…”