«Populismen tar over verden»

Abstract

Et spøkelse hjemsøker verdenpopulismens spøkelse». Slik åpnet antologien Populism: its meaning and national characteristics (Ionescu og Gellner 1969)et standardverk om emnet. Forfatterne fant populistiske bevegelser i Nord-og Sør-Amerika, Russland, Øst-Europa og Asia, men de hadde problemer med å finne en felles kjerne hos disse bevegelsene. Ekstra vanskelig ble det fordi svaert få av dem hadde brukt begrepet populisme om seg selv. Den nordamerikanske praeriepopulismen fra slutten av 1800-tallet var et unntak. Ordet populisme dukket opp i amerikansk samfunnsforskning på 1950-tallet. Det henviste til praeriepopulismen, men nå med negativt fortegn. Jakten på kommunistsympatisører, McCarthyismen, spøkte i bakgrunnen, da populisme ble sett som en trussel mot rettssikkerhet og liberale friheter (Allcock 1971). Etter hvert ble betegnelsen brukt på massebevegelser og politikere med folkelig appell, både på ytre høyre og ytre venstre fløy i det tradisjonelle politiske landskapet. I den kalde krigens retorikk var populisme en motsats til det liberale demokrati. Synet på den spesielle, søramerikanske populismen ble også farget av dette. I europeisk og nordamerikansk presse ble for eksempel den argentinske presidenten Juan Perón og hans kombinasjon av sosialtiltak, arbeiderklasseappell og autoritaer styring assosiert med fascismen. Men det fantes også unntak, for eksempel sosiologen og antropologen Peter Worsley, som brukte begrepet populisme om kolonifolkenes opprør mot kolonimaktene (Worsley 1964). Han mente at kolonifrigjøringen krevde en folkelig mobilisering uten indre splittelse. Det var Worsley som inspirerte Ottar Brox til å innføre populisten som det positive motstykket til teknokraten i Hva skjer i Nord-Norge (Brox 1966). 1 «Populism takes over the world», var det alarmerende oppslaget på markedsdatabyrået Bloombergs nettside ved inngangen til 2017, i kjølvannet av den britiske Brexit-voteringen, det amerikanske presidentvalget og de sterke protestbevegelsene i Europa. I dag brukes populisme i hovedsak som en negativ karakteristikk, og det er bred enighet om at populisme er et utbredt fenomen. Likevel er betydningen skiftende og uklar. Hva slags politiske fenomener er det vi står overfor? Hvilken mening gir det å kalle dem populistiske?Nyere forskning er delt i synet på hva som forklarer fremveksten av såkalt populistiske bevegelser.Nedenfor skal jeg kaste et blikk på en sentral faglig uenighet: er det økonomisk misnøye eller