Norge, USA og det liberale verdifellesskapet

Abstract

Vi må forankre politikken i de grunnleggende verdiene vi deler med allierte og samarbeidspartnere globalt. Vi må mobilisere for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake.Utenriksminister Børge Brende i utenrikspolitisk redegjørelse, 15. mars 2015.Det har vaert mye diskusjon i media om Trumps politikk og hvorvidt Norge er i en posisjon der vi kan (eller bør) kritisere den nye amerikanske administrasjonen. Holdningen hos flere er at Norge er for avhengige av USA som sikkerhetsgarantist til at vi bør utfordre den nye presidenten på felt som flyktningpolitikk.

Å hoppe etter Refleks: Brendes Veivalg

“…Så lenge NATO er baerebjelken i norsk sikkerhets-og forsvarspolitikk, er vi også avhengige av USA. Likevel er det påfallende at vi ikke tar en diskusjon rundt mantraet om at forholdet også er et verdifelleskap (Holm 2017). Men enn så lenge stortingsmeldingen i så stor grad vektlegger nettopp nasjonalisme og proteksjonisme som utfordringer, er det besynderlig å ikke bruke anledningen til å ta en diskusjon rundt verdifellesskapet med USA.…”

“…Slik det står nå, blir det en videreføring av diskursen til samtlige utenriksministre i moderne tid om at verdi-og interessefellesskapet med USA ligger fast (Holm 2017, se også Thune & Lunde 2013. Gitt at det ligger implisitt i meldingen at den nye nasjonalismen og proteksjonismen som preger internasjonal politikk, inkludert hos våre partnere, er et problem for vår egen utenriks-og sikkerhetspolitikk, kunne Brende/Søreide med Veivalgsmeldingen markert seg ved å klargjøre: hva ligger i vårt verdi-og sikkerhetsfelleskap med USA utover NATO-linjen?…”

«Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa»: Arven etter Brende i europapolitikken

“…For en god diskusjon av hvordan det norsk-amerikanske verdifelleskapet er kommet under press, se Holm (2017). I likhet med europapolitikken fremstår imidlertid nordisk samarbeid ofte mer som «nice to have» enn «need to have» og i praksis et supplement til andre utenrikspolitiske arenaer (Graeger 2018), heller enn et eget verktøy i den norske «utenrikspolitiske verktøykassen» (Haugevik & Sending 2018).…”