Fra kamp til konsensus? Sivilsamfunnets rolle i framvekstenav voldsfeltet

Abstract

Kapittel 8Fra kamp til konsensus? Sivilsamfunnets rolle i framveksten av voldsfeltet INGRID SMETTE, ANJA BREDAL OG KARI STEFANSEN SAMMENDRAG I kapitlet belyser vi hvilke roller sivilsamfunnet har hatt i framveksten av «voldsfeltet» fra midten av 1970-tallet og fram til i dag. Mens kamprollen var utpreget i starten, ser vi i dag et tett samarbeid mellom sivilsamfunnet og myndighetene og en høy grad av konsensus om problemforståelser og hva som er gode løsninger. Samforståelsen gir legitimitet og kraft til arbeidet for å bekjempe volden og hjelpe utsatte, men kan samtidig vaere hemmende for kritikk og nytenkning.NØKKELORD kvinnebevegelsen | sivilsamfunn | tjenestefelt | politikkutvikling | forebygging ABSTRACT The chapter explores the role of NGOs and the civil sector in the development of public policies against violence in close relationships from the 1970s until today. While activism characterized the first phase, the present policy field is characterized by extensive collaboration between the civil sector and the state and a high degree of consensus in terms of problem definitions and ideas about good solutions. This gives legitimacy and power to the anti-violence work, but may also impede new thoughts and initiatives.KEYWORDS women's movement | civil sector | field of services | policy development | prevention 1. Hvilke styringsdokumenter vi har forholdt oss til, framkommer gjennom teksten. De er også samlet under en egen overskrift i referanselisten.

Overgrepsutsattes erfaringer med spesialiserte lavterskeltilbud

“…Det finnes i dag flere ulike tjenester og tiltak for overgrepsutsatte, som samlet utgjør et nokså komplekst tjenestelandskap (Skilbrei & Stefansen, 2018). Det består av en blanding av offentlige instanser og tiltak forankret i frivillig sektor, og er karakterisert av et tett samarbeid mellom myndigheter og sivilsamfunnsaktører (Smette et al, 2019). Kunnskap om hvordan overgrepsutsatte opplever hjelpen de får, er viktig for å utvikle tjenestetilbudet videre.…”

“…Forskere har knyttet utsattes negative erfaringer i hjelpeapparatet til den medisinske forståelsen av overgrepsutsattes hjelpebehov, som er preget av fokusering på symptomer og skader, ikke styrker og ressurser (Woody & Beldin, 2012). Gjennom vektleggingen av likemannstanken representerte sentrene et tydelig ideologisk alternativ til det offentlige hjelpeapparatet -slik sivilsamfunnsaktører ofte gjør i en tidlig fase (Smette et al, 2019). De første årene etter etableringen var det et krav at alle som jobbet i sentrene, både frivillige og ansatte, enten selv skulle ha opplevd overgrep eller vaere pårørende til en overgrepsutsatt (Pettersen, 2016).…”