The ‘psychological turn’ in self-help services for sexual abuse victims: Drivers and dilemmas

Abstract

This article describes an ongoing process of transformation in sexual abuse counselling centres in Norway that involves a new classification of groups of victims. These centres have traditionally operated at the grassroots level and outside the statutory system of services for victims and with an open-door policy for all victims. Drawing on field visits and interviews with staff, we explore how the centres are now working to secure their place within the expanding organisational field of services engaged in victim support and anti-violence work – and the dilemmas this produces related to some victims. Theoretically, our analysis departs from a Bourdieusian approach to organisational fields as well as Abbott’s concept of professional regression. We find that the centres have adopted ways of thinking and working that stem from the discipline of psychology and the powerful trauma-discourse that has permeated the organisational field they are part of. This ‘psychological turn’ manifests in different ways in the centres, including an increasing problematisation and marginalisation of the centres’ original user group – women who are severely affected by childhood sexual abuse – who no longer are seen as benefitting from the services offered. Hence, it involves a regression from what used to be the centres’ purpose and niche, to care for the most vulnerable and marginalised victims.

Overgrepsutsattes erfaringer med spesialiserte lavterskeltilbud

“…Som vi omtalte innledningsvis, er ikke dette bildet svart-hvitt. Også i sentrene har mer standardiserte tilnaerminger fått en større plass, og flere sentre begrenser nå antall samtaler og faser ut det sosiale arbeidet til fordel for individorienterte psykologiske perspektiver (Stefansen et al, 2020). Også internasjonalt har tilsvarende støttetilbud til overgrepsutsatte blitt mer og mer like det ordinaere hjelpeapparatet (Peters, 2019;Vera-Gray, 2020).…”

“…Anledningen til å bruke sentrene som et uformelt åpent sosialt tilbud begrenses, og det tas i bruk mer standardiserte tilnaerminger som blant annet tar utgangspunkt i teorier om traumer. Dette ser ut til å bidra til en utstøting av brukere med omfattende sosiale og psykologiske problemer som følge av omfattende overgrep i oppveksten -paradoksalt nok de som sentrene i sin tid var etablert for å hjelpe (Stefansen et al, 2020). Slike avgrensings-eller utstøtingsprosesser er altså en del av bildet når sentrene mot incest og seksuelle overgrep skal vurderes som støttetiltak.…”