Avhandling: Men Livet lever. Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet

Hamsuns Markens grøde (1917) som sideskrift til Johan Turis Muitalus sámiid birra – En bog om lappernes liv (1910)

“…Øystein Rottems «'Agrarisk opbyggelsesbog' eller syndefallsberetning?» (Rottem 2002) markerer et viktig vendepunkt med sin solide argumentasjon for at Markens grøde ikke kan reduseres til et utopisk verk, på grunn av måten romanen «reflekterer over sin egen utopidannelse» på (Rottem 2002, 165). Også andre har tatt opp det problematiske ved utopitolkningen (for eksempel Andersen 2006;Boasson 2015;Waerp 2018). Ståle Dingstad slutter seg til en utbredt tolkning når han hevder at romanens budskap er en reaksjonaer politisk idé: «Med Isak på Sellanraa var Hamsuns tanke om at menneskene skulle vende tilbake til jorden etablert som et politisk siktemål» (Dingstad 2021, 67).…”

Hamsuns litterære geografi

“…Det er lang tradisjon for å studere motsetningene mellom by og land i ulike (ideologi)kritiske perspektiver. Fra Leo Löwenthals klassisk marxistiske analyse til dagens mer vitalistiske, postkoloniale og økokritiske perspektiver har de to motsetningene blitt ført inn i ulike ideologiske landskaper (Löwenthal 1937, Giersing et al 1975, Oxfeldt 2011, Storfjell 2011, Vassenden 2012, Boasson 2015, Hennig 2018, Waerp 2018. I senere tid har motsetningene også blitt studert ut fra mer abstrakte romlige begreper som «kronotop», «heterotop» og «topos» (Arntzen 2019, Nesby 2008.…”

Ødemarken – Det herreløse land

“…I likhet med Hamsuns roman, portretterer Aronsons gjennombruddsverk en jordnaer livsform, forankret i et utpreget nordlig natur-og kulturlandskap. Mens Markens grøde i stor grad har blitt betraktet som reaksjonaer idyll (Andersen 2011, Žagar 2011, Boasson 2015, har Hitom himlen blitt lest som et normbrytende verk, preget av humanistisk maktkritikk (Graeske 2001, Nilsson Skåve 2007. Selv om begge romanene løfter frem tilvaerelser i det nordlige naturlandskapet som et positivt alternativ til urbane liv i sør, fremstår de ideologiske tendensene som kan leses ut av verkene altså som ganske ulike.…”