Through an in‐depth qualitative analysis of five cases of mandatory high‐conflict custody mediation, we analysed interpersonal processes associated with the early formation of a working alliance in a three‐way interaction. The analysis showed that the mediator efficiently managed the focus of the conversation and validated the parents’ perspectives, but was reticent in addressing interactional issues. Our findings suggest that mediators in high‐conflict custody mediation cases can facilitate the formation of an alliance between the parents, as well as between the mediator and the parents, by taking into account three main aspects of the interaction: (1) the management of the focus of the conversation; (2) validation of the parties’ perspectives; and (3) adapting interventions and tasks to the cohesion of the parent dyad. Practitioner points Mediators support the formation of a collaborative alliance by managing the focus of the conversation and validating parties’ perspectives Low parent dyad cohesion may bar cooperation on seemingly minor issues and a working alliance should be established early on Ample spacing between mediation sessions allows parents time to try out and evaluate different practical arrangements Working on concrete items of a parenting plan contributes to improving cooperation

High-conflict custody mediation requires working with both the emotional and the factual aspects of the conflict, while balancing unequal power relations between parents. Applying conversation analysis methods to a case of "treatment as usual" high-conflict mediation, this study offers an analysis of the process of establishing a balance point-the mediation window-where both emotional and practical concerns can be discussed efficiently. Communication patterns in the selected case are compared to an extract of the remaining corpus from which it is drawn, consisting of 38 high-conflict mediation cases. Findings are discussed with respect to the practice and ideology of custody mediation, particularly concerning empowerment, self-determination, and mediator control.

While the practice of anonymous prepublication peer review has historically functioned as a central element in academic quality control, its validity and efficiency have come under increasing challenge. The aim of the study was to investigate the ways in which scientific knowledge in the field of psychotherapy research is shaped by reviewer and author strategies for handling the review process. Reviewer-author correspondence arising from the review processes of articles successfully published in a major journal within the field was analyzed by use of qualitative methodology. Through grounded theory analysis of 10 review texts derived from both qualitative and quantitative articles, a model of structural features of the review process, in which reviewers and authors negotiated the credibility of articles with reference to the content, scientific rationale, technical adequacy, structure, and clarity of the paper, was derived. Building on findings from previous research, these results highlight the significance of social and interpersonal aspects of the review processes. Contrary to expectations, the interactions between reviewers and authors appeared fairly power-balanced. Implications for current review practices and further research are outlined and discussed.

Slik brøt hun oss ut av vante tankeganger, noen ganger over i noe nytt, andre ganger ut i en ny, grundigere runde om det vi trodde var ferdig tenkt. Sissel tenkte skarpt, fritt og strengt, og krevde det samme av oss som var studenter, veilander og deltakere i formelle og uformelle samtaler. Slik åpnet hun veiene videre. Det var dette vi trengte, skjønte vi. Det er slik man bør tenke. I forrige uke fikk vi den triste beskjeden om at Sissel var død. Så ufattelig for oss som er vant til å tenke på vitaliteten hennes som helt ustoppelig, og som diskuterte en ny artikkel med henne for bare få uker siden i forskergruppen POET på Psykologisk institutt. Hun var godt i gang med å skrive sin del, og hadde flere andre artikler på gang. Vi er mange som har hatt glede og dyp tilfredsstillelse av å skrive sammen med Sissel. De senere årene har hun hatt et saerlig naert og produktivt samarbeid med Jan Skjerve. Sammen utviklet de blant annet en egen metode for kvalitative analyser av terapiprosesser. Vi som har en del av det faglige rotsystemet vårt knyttet til systemisk familiepsykologi, er for alltid takknemlige overfor Sissel. Det var ikke bare velvilje som møtte henne da hun etter et studieopphold i USA ville innføre disse tankene og modellene i psykologistudiet. Og selv var hun nettopp en slik hard negl som skal til for å hamre inn noe nytt og radikalt. Den kliniske undervisningen ved Psykologisk Institutt i Oslo ble delt i to, i en «klinisk» og en «sosialklinisk» fløy, med Sissel som baerebjelke i den sistnevnte. Sissel tok rom til det som ikke ble gitt rom. På samme måte var hun sammen med gode venner og kolleger med på å starte Institutt for Aktiv Psykoterapi, en kraftfull institusjon som gjennom snart førti år har preget hele fagfeltet med sine videreutdanninger. Sissel kunne vaere kompromissløs, men det er likevel åpenheten og viljen til å følge med på det nye som ga henne den enorme betydningen hun fikk for alle oss som opplevde henne som laerer, veileder og fagforfatter. Hun viste en usedvanlig evne til å fange opp akkurat de strømningene som senere viste seg å bli sentrale drivkrefter for store deler av fagfeltet. Hun syntes å kunne alt og få med seg alt, lenge før det ble nytt for andre. Hun var tidlig opptatt av atferdsanalyse, systemisk familieterapi, narrativ terapi, integrasjon, veiledning og kvalitativ forskning. Selv om hun hadde en egen kjaerlighet for det språkorienterte og

No abstract