Virkelighetslitteratur og appropriering

Abstract

When the celebrated American poet Robert Lowell incorporated letters from his ex-wife into a much debated book of poems in 1973, his technique was described as cannibalistic appropriation. And when a collection of letters between all the parties involved in the controversy was published in 2019 critics pointed at Vigdis Hjorth and Karl Ove Knausgård as examples of authors who use the same technique of appropriation. The term has been absent in the Norwegian debate about hybrid fictional life writing. But as it implies asymmetrical relations, appropriation may clarify the discussion concerning literature and ethics and the use of real life models. Appropriation, Hjorth, Knausgård, Life Writing, Lowell Sammendrag Da den feirede amerikanske dikteren Robert Lowell inkorporerte brev fra sin ekskone i en omdiskutert lyrikksamling fra 1973, ble teknikken hans beskrevet som kannibalistisk appropriering. Og da en samling av brev mellom alle partene i kontroversen ble utgitt i 2019, pekte amerikanske anmeldere på Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård som eksempler på forfattere som benytter seg av den samme approprieringsteknikken. Begrepet appropriering har ikke dukket opp i den norske debatten om virkelighetslitteratur. Men siden det impliserer asymmetriske relasjoner, kan appropriering virke klargjørende i en diskusjon om litteratur og etikk og bruken av levende modeller. I diskusjonen om virkelighetslitteratur forsvares bruken av levende modeller med forfatteres ytringsfrihet og med at utgivelsene det dreier seg om, er fiksjon. Bøker merket som romaner signaliserer at vi har med en «fiksjonskontrakt» å gjøre, og siden det gjerne settes likhetstegn mellom fiksjonslitteratur og kunst, innebaerer fiksjonskontrakten at det vi leser, plasseres i kunstens verden og ikke i virkelighetens. Utgivelsene forutsettes vurdert utfra kunstens egendefinerte lover, mens samfunnsmessigeetiskekrav og normer avvises som illegitime vurderingskriterier.På et debattmøte om «skjønnlitteraturen og det etiske ansvaret» høsten 2018 hevdet davaerende leder av Den norske Forfatterforenings litteraere råd, Kristine Naess, at