“…Det betyr at norske myndigheter må arbeide opp mot EUs institusjoner, men også opp mot sentrale medlemsland for å gjøre dem oppmerksomme på norske interesser og hva Norge har å bidra med på et tidlig tidspunkt. Solberg-regjeringen erfarte utfordringer da Norge fikk tilgang på vaksiner gjennom EUs vaksineprogram ikke fordi vi hadde krav på det, men som en ad hoc-løsning med god hjelp fra svenske myndigheter (Svendsen & Riddervold, 2022). Et annet eksempel er knyttet til EUs oppbygging av et sikkert satellitt-kommunikasjonssystem (IRIS 2 ) for Europa, der Norge og andre europeiske tredjeland foreløpig blir holdt utenfor (Rieker & Friis, 2023).…”
Section: Norges Avtaler Med Eu Er Ikke Lenger Dekkendeunclassified
Europa er i endring, og vi ser nå en gryende diskusjon om Norges forhold til EU. Dette er nødvendig ettersom Norges avtaler med EU ble fremforhandlet i en tid da verden så veldig annerledes ut. Den sittende regjeringen besluttet våren 2022 å sette sammen et utvalg for å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de siste ti årene eller siden sist gang en omfattende utredning av Norges avtaler med EU ble foretatt i 2012 (NOU 2012: 2). I tillegg til å få i oppdrag å vurdere norske erfaringer med EØS-avtalen, har utvalget blitt bedt om å vurdere erfaringene Storbritannia (siden brexit), Sveits og Canada har fra sitt avtalebaserte samarbeid med EU. Det regjeringen derimot ikke har bedt utvalget om, er å gjøre en tilsvarende vurdering av hva et eventuelt norsk medlemskap i EU ville betydd for ulike sektorer. Selv om det ikke er vanskelig å finne en politisk forklaring på hvorfor medlemskapsalternativet ble utelatt i regjeringens mandat til utvalget, så finnes det ingen god faglig begrunnelse for det ettersom medlemskap er et reelt alternativ. Med denne fokusspalten ønsker vi derfor å supplere utvalgets rapport, som er planlagt publisert våren 2024, med en analyse av medlemskapsalternativet.
Abstract in English:Norway and the EU: The Significance of MembershipEurope is changing and we are now seeing an emerging discussion about Norway’s relationship with the EU. This is necessary, since Norway’s agreements with the EU were negotiated at a time when the world looked very different. The current government decided in the spring of 2022 to put together a committee to assess experience with the EEA agreement over the past ten years (the last time a comprehensive investigation/evaluation of Norway’s agreements with the EU was conducted was in 2012). In addition to being tasked with assessing Norway’s experience with the EEA agreement, the committee was asked to assess the experiences of Great Britain (since Brexit), Switzerland and Canada in regards to their agreements with the EU. The government did not asked the committee, however, to carry out a corresponding assessment of what a possible Norwegian EU membership would mean for different sectors. Although it is not difficult to find a political explanation for why the membership option was not included in the mandate the government granted the committee, there are no good research-based justifications for this, as membership is indeed an option. With this special issue, we therefore wish to supplement the committee’s report, which is scheduled to be published in the spring 2024, with an analysis of the membership option.
“…Det betyr at norske myndigheter må arbeide opp mot EUs institusjoner, men også opp mot sentrale medlemsland for å gjøre dem oppmerksomme på norske interesser og hva Norge har å bidra med på et tidlig tidspunkt. Solberg-regjeringen erfarte utfordringer da Norge fikk tilgang på vaksiner gjennom EUs vaksineprogram ikke fordi vi hadde krav på det, men som en ad hoc-løsning med god hjelp fra svenske myndigheter (Svendsen & Riddervold, 2022). Et annet eksempel er knyttet til EUs oppbygging av et sikkert satellitt-kommunikasjonssystem (IRIS 2 ) for Europa, der Norge og andre europeiske tredjeland foreløpig blir holdt utenfor (Rieker & Friis, 2023).…”
Section: Norges Avtaler Med Eu Er Ikke Lenger Dekkendeunclassified
Europa er i endring, og vi ser nå en gryende diskusjon om Norges forhold til EU. Dette er nødvendig ettersom Norges avtaler med EU ble fremforhandlet i en tid da verden så veldig annerledes ut. Den sittende regjeringen besluttet våren 2022 å sette sammen et utvalg for å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de siste ti årene eller siden sist gang en omfattende utredning av Norges avtaler med EU ble foretatt i 2012 (NOU 2012: 2). I tillegg til å få i oppdrag å vurdere norske erfaringer med EØS-avtalen, har utvalget blitt bedt om å vurdere erfaringene Storbritannia (siden brexit), Sveits og Canada har fra sitt avtalebaserte samarbeid med EU. Det regjeringen derimot ikke har bedt utvalget om, er å gjøre en tilsvarende vurdering av hva et eventuelt norsk medlemskap i EU ville betydd for ulike sektorer. Selv om det ikke er vanskelig å finne en politisk forklaring på hvorfor medlemskapsalternativet ble utelatt i regjeringens mandat til utvalget, så finnes det ingen god faglig begrunnelse for det ettersom medlemskap er et reelt alternativ. Med denne fokusspalten ønsker vi derfor å supplere utvalgets rapport, som er planlagt publisert våren 2024, med en analyse av medlemskapsalternativet.
Abstract in English:Norway and the EU: The Significance of MembershipEurope is changing and we are now seeing an emerging discussion about Norway’s relationship with the EU. This is necessary, since Norway’s agreements with the EU were negotiated at a time when the world looked very different. The current government decided in the spring of 2022 to put together a committee to assess experience with the EEA agreement over the past ten years (the last time a comprehensive investigation/evaluation of Norway’s agreements with the EU was conducted was in 2012). In addition to being tasked with assessing Norway’s experience with the EEA agreement, the committee was asked to assess the experiences of Great Britain (since Brexit), Switzerland and Canada in regards to their agreements with the EU. The government did not asked the committee, however, to carry out a corresponding assessment of what a possible Norwegian EU membership would mean for different sectors. Although it is not difficult to find a political explanation for why the membership option was not included in the mandate the government granted the committee, there are no good research-based justifications for this, as membership is indeed an option. With this special issue, we therefore wish to supplement the committee’s report, which is scheduled to be published in the spring 2024, with an analysis of the membership option.
“…In other words, ‘it is the unfolding of everyday practices that produces the bigger phenomena and social realities of our world’ (Pouliot, ). By unravelling the stability of social systems, practice theories engage with processes of normalization, asking how specific priorities or policies become accepted as self‐evident (Svendsen, ). In diplomacy, the (mis)recognition of power relations contribute to the reproduction of those relations because schemes of thought and perception can produce the objectivity that they do produce only by producing misrecognition of the limits of the cognition that they make possible, thereby founding immediate adherence, in the doxic mode, to the world of tradition experienced as a ‘natural world’ and taken for granted (Bourdieu, , p. 164).…”
Section: A Practice Approach To Differentiated (Dis)integrationmentioning
This article advances a practice approach to differentiated (dis)integration in European security and defence in light of Brexit. We propose that understanding how differentiation in the area of security and defence is given meaning on the ground requires examining the everyday social practices of officials and military professionals. Therefore, we focus on the ‘low politics’ of security and defence cooperation in Europe. We do so by entering the diplomatic engine room in the EU's Political and Security Committee (PSC). We show how arguments that Brexit will either be the ultimate death blow to the EU's Common Security and Defence Policy (CSDP) or that it will be the catalyst for deeper military cooperation fail to take account of the social dynamics and the historical path of security and military cooperation in Europe. Future research on differentiation should pay particular attention to how such dynamics play out in the everyday social negotiation of meaning among practitioners.
“…Disse forklaringene ligger tett opptil argumentet om at Norge, som en liten stat, søker status (Neumann og Carvalho, 2015). Svendsen (2016) har argumentert for at det integrasjonsvennlige utenriksbyråkratiet i Norge møtes med et stigma som «outsider» i Europa, noe søken om tettere samarbeid kan vaere med på å korrigere. Til tross for all forskningen på samarbeidet mellom EU og Norge er følgende verdt å merke seg i lys av at det nå skjer større utviklinger i EU innen utenriks, sikkerhet og forsvar: «Selv om regjeringer av ulik politisk farge har ført en aktiv Europapolitikk, har Norges forhold til CSDP likevel vaert mer preget av skuffelser og motbakke, enn av resultater» (Graeger, 2019, s. 89).…”
Norge har samarbeidet tett med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk siden slutten av 1990-tallet. Det er naturlig å se på dette samarbeidet som supplement til – eller spin-off av – EØS-avtalen. Når dette feltet nå er i endring med nye ambisiøse initiativer, samt at EUs forhold til tredjeland generelt vil revurderes som følge av brexit, vil dette få konsekvenser for Norges tilknytning til EU på dette området. Blant annet ser vi antydninger til det vi her kaller en mulig «EØS-ifisering» av dette feltet. Fokusbidraget analyserer tre utviklingstrekk og mulige konsekvenser av disse for Norge. Det første omhandler EUs beslutninger om det som skjer innenfor EU, nemlig PESCO og beslutningen om å styrke det felles europeiske forsvarsmarkedet. Det andre omhandler initiativer utenfor EU, som det franske europeiske intervensjonsinitiativet (EI2), som må ses i sammenheng med det første. Det tredje er brexit, som etter planen skal ta Storbritannia inn i «tredjelandsklubben», der Norge er en sentral aktør i dag. Hvilke konsekvenser får de nye initiativene tatt innenfor og utenfor EU, for Norge, og hva gjør brexit med Norges handlingsrom som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeidspartner med EU?
Abstract in English:Spin-off of the EEA? Norway and the European Foreign, Security and Defense PolicyNorway has cooperated closely with the EU on foreign, security and defense policy since the late 1990s. It seems fitting to look at this cooperation as a supplement to – or spin-off of – the EEA agreement. As this field is now changing, with new ambitious initiatives, and that the EU’s relations with third countries will generally be reassessed as a result of Brexit, this will have consequences for Norway’s relations with the EU in this area. Among other things, we see trends towards what we label a possible “EEA-isation” of this field. This focus article analyses three developments and potential consequences for Norway. The first concerns EU decisions on what is happening within the EU, namely PESCO and the decision to strengthen the common European defense market. The second concerns initiatives outside of the EU, such as the French European Intervention Initiative (EI2), which must be seen in relation to the first. The third is Brexit, which is an attempt to take the UK into the “third country club” where Norway so far has been the key player. What are the consequences of the new initiatives taken within and outside the EU for Norway, and what does Brexit do to Norway’s agency as a partner to the EU in the area of foreign, security and defense policy?
scite is a Brooklyn-based organization that helps researchers better discover and understand research articles through Smart Citations–citations that display the context of the citation and describe whether the article provides supporting or contrasting evidence. scite is used by students and researchers from around the world and is funded in part by the National Science Foundation and the National Institute on Drug Abuse of the National Institutes of Health.
