Står legeeden i veien for dødshjelp?

Abstract

er lege i spesialisering 1 ved Sykehuset Østfold. Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter. PIA ZADIGPia Zadig (f. 1988) er doktorgradsstipendiat og lege i spesialisering i radiologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.Det finnes gode argumenter på begge sider av dødshjelpdebatten, men det blir misvisende og for lettvint å bruke den gamle hippokratiske eden som grunnlag for en avvisning av dødshjelp.I dødshjelpdebatten blir legeeden ofte presentert som en yrkesfaglig plikt til å vaere motstander av dødshjelp. I 2012 uttale davaerende leder for Rådet for legeetikk, Trond Markestad, at dødshjelp er «i strid med den gamle hippokratiske ed» og dermed med legeetikken (1). Leder og nestleder konstaterte noen år senere at den «hippokratiske legeed forplikter legen til å ikke gi aktiv dødshjelp» (2). På spørsmål om dødshjelp burde innføres i Norge, svarte lederen for Rådet i 2015, Svein Aarseth, at «legeetikken [har] vaert helt klar siden Hippokrates' tid -og det var jo fire hundre år før Kristus -at vi skal hjelpe, lindre, trøste og behandle, men aldri skade» (3). Historisk kontekstDen første dokumenterte bruken av den hippokratiske eden var i 1508, men den ble ikke brukt seremonielt før i 1804, da den ble innlemmet i Montpellier, Frankrike (4). I en undersøkelse, utført av Association of American Medical Colleges 120 år senere, fant man at bare 19 % av skolene brukte eden (5). Selv om bruken økte etter -eller snarere på grunn avden annen verdenskrig, var det sjelden den originale hippokratiske eden som ble brukt (6, 7). Den originale versjonen brukes ikke ved de norske universitetene, og i en undersøkelse fra Storbritannia i 2017 var det ingen av skolene som brukte den (7).Og det er ikke så rart. Den originale versjonen starter med at legene sverger troskap til Apollon, Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle andre guder og gudinner, før eden så plikter legen til å aere sine laeremestere som egne foreldre, «gi ham del i mine midler» og «regne hans avkom som mine egne brødre» (8). Deretter finner vi nokså eksplisitt at «jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt», men også «på samme måte skal jeg heller ikke gi noen kvinne fosterdrivende middel» og «jeg skal ikke operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger» (8).En normativ lesning, uten historisk kontekst, ville tilsi at leger -utover at de sverger troskap til gresk mytologi og hedrer sine laerere som egne foreldre -bør avstå fra dødshjelp, abort og operasjoner. Istedenfor å hevde at legeetikken forplikter kirurger til enten ikke å operere eller å slutte å kalle seg leger, er de fleste enige om at eden må tolkes i sin historiske

Legalisering af dødshjælp – den indirekte afvisning

“…Legene Blomkvist og Zadig angrep i fjor bruken av den hippokratiske legeeden som argument mot legalisering av dødshjelp (Blomkvist & Zadig, 2018). I eden står det: «Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt.» Denne eden, som er flere tusen år gammel, forbyr også abort og kirurgi, og framstår i dag som foreldet.…”