Spiseforstyrrelser i allmennpraksis

Abstract

Spiseforstyrrelser i allmennpraksis 2020Diagnostikk og behandling av spiseforstyrrelser krever god kompetanse hos legen. Hvem bør ha denne kompetansen, og for hvilke pasienter?

Allmennlegers erfaringer med pasienter med spiseforstyrrelser

“…Eksempelvis vil slanking ikke vaere et entydig tegn på en spiseforstyrrelse. Alle disse tre typene utfordringer kan forklare hvorfor bare om lag annenhver pasient med spiseforstyrrelser oppdages av allmennlegen (15). Dermed kan allmennlegers pasientvolum innen denne sykdomsgruppen bli lavt.…”

“…En konsekvens kan vaere at allmennlegen kan måtte håndtere alle grader av spiseforstyrrelser. Uansett vil allmennlegen vaere et fast holdepunkt for pasienten gjennom hele sykdomsforløpet (15,21,22). Pasienter med den vanligste diagnosen (bulimi) oppsøker allmennlegen for somatiske plager (23), og innenfor en stram tidsramme per konsultasjon kan det vaere utfordrende for lege-pasient-relasjonen å skulle møte både pasientens opplevde behov og samtidig fokusere på å redusere symptomer som overspising og oppkast.…”

Pasienterfaringer med allmennlegers oppfølging ved alvorlig spiseforstyrrelse

“…I ICD-10 er en kroppsmasseindeks (BMI) < 17,5 kg/m 2 avgjørende for anoreksidiagnosen (7). Sykdomsbenektelse, skam, skyldfølelse og ambivalens kan hindre pasienten i å vaere åpen om sine plager eller føle at hun/han fortjener hjelp (5,8,9).…”

“…Behandlere som signaliserer aksept for mennesket bak sykdommen, er engasjerte og tålmodige og formidler faglig tyngde og sikkerhet, oppnår lettest tillit hos pasienter med anoreksi (11). Medikamentell terapi, utover eventuell behandling av psykiske komorbide tilstander som angst, depresjon og/eller tvangshandlinger, har begrenset plass (9).…”

“…Det er ikke funnet noe i litteraturen om hvordan samhandlingen mellom behandlingsnivåene skal gjennomføres. I en norsk artikkel om pasienter med spiseforstyrrelser som behandles i allmennhelsetjenesten, legges det vekt på samtaler om situasjonen her og nå, funksjon og relasjoner samt somatisk oppfølging, veiledet selvhjelp og samtaler med de pårørende (9).…”