On the definition and practice of Geoarchaeology

Abstract


 
 
 Tanker omkring definisjon og praktisering av geoarkeologi
 Utviklingen av geoarkeologi som en arkeologisk disiplin har en lang historie og kan sies å begynne med bruken av geologiske tilnærminger til arkeologiske problemstillinger på 1800-tallet. Selve begrepet geoarkeologi dukket for første gang opp på 1980-tallet, og faget har i dag vokst til en slik grad at det undervises ved mange universiteter som en spesialisert underdisiplin. Til tross for dette er begrepet ofte anvendt uten hensyn til definisjonen, og ofte bare med fokus på metodene. Geoarkeologi omhandler geomorfologiske og pedologiske vurderinger av sammenhenger og landskap ved arkeologiske lokaliteter, fra et mikronivå til et landskapsnivå, for på denne måten å få en økt forståelse for menneskelige og miljømessige aspekter av fortiden. Når en geoarkeologisk tilnærming anvendes fra evalueringsfasen av et arkeologisk prosjekt, kan man oppnå langt mer enn resultatet av en enkelt analyse, ved å gi et landskap kontekst og historie som basis for kulturelle tolkninger.
 
 

The role of geoarchaeology in the interpretation of fragmented buildings and occupation surfaces: The case of coastal settlements in northeast Scotland

“…Geoarchaeological investigation has been proven to be a particularly effective tool in characterising past human activity on settlement sites and providing detail on the rituals that governed everyday life (French, 2015; Jones et al, 2010; Milek & Roberts, 2013). However, archaeologists are often reluctant to apply these methods if they suspect that preservation is poor or stratigraphy is not visible in the field (Cannell, 2012; Goldberg, 1988, 2008; Goldberg & Aldeias, 2018; Macphail et al, 2003, p. 11). Underlying these decisions is the common assumption that little detail can be retrieved from poorly preserved structures and occupation deposits, and the vast majority of geoarchaeological case studies continue to be conducted on well‐preserved sites with surviving structural elements and clear stratigraphic sequences (e.g., Borderie et al, 2020; Milek & Roberts, 2013).…”