«Mennesket i sin ‘vorden’ i tida»1 – Norsk røyndom som nynorsk essayistikk

Abstract

I artikkelen drøfter eg forholdet mellom nynorsk skriftkultur og essaysjangeren. Med to bøker frå Norsk røyndom-serien (2018), Eg snakkar om det heile tida og Brev til Noreg, som døme utforskar eg nokre sentrale karakteristikkar ved nynorsk essayistikk og essaysjangeren generelt. Essayteorien som Georg Johannesen formidla til sine studentar, har blitt ståande som det sentrale rammeverket for sjangerforståinga i Noreg. Denne teorien vert spora att til teoretikarar som György Lukács og Theodor Adorno, og frankfurtarskulen elles. I kombinasjon med dette ser eg den fagfilosofiske linja i nynorsk essayistikk som teikn på at kontrapositivisme er ein grunnposisjon for det nynorske essayet, ein posisjon som også beskriv dei to bøkene. Den nynorske essayisten er tidlegare forstått ved den marginaliserte posisjonen som kjem av å skrive på eit minoritetsmål. Dei to bøkene eg analyserer, er også marginalposisjonerte, men av andre føresetnader enn det språklege. Den nynorske essaytradisjonen er ført vidare gjennom bøkenes vending mot samfunnet. Eg ser altså bøkene som brot og kontinuitet med den nynorske essaytradisjonen.