Makt og avmakt i cyberspace: hvordan styre det digitale rom?

Abstract

Et sikkert cyberspace er nødvendig for en fungerende samfunnsstruktur, økonomisk, politisk og sosialt. Med samfunnets økende avhengighet av cyberspace for å kunne fungere normalt, har sikringen av cyberspace blitt stadig viktigere. For å løse sikkerhetsutfordringene knyttet til utviklingen av cyberspace har stater søkt støtte fra private aktører gjennom såkalte multistakeholder-initiativer. Med slike initiativer mener man en åpen form for samarbeid mellom interessenter, basert på en idé om likeverdige partnere. Stater iverksetter slike initiativer ut fra en tanke om at et samarbeid mellom private og offentlige aktører gir den beste formen for styring og sikring av aktiviteter i cyberspace. Implementeringen foregår imidlertid uten at de nødvendige forutsetningene for at en slik styringsform skal fungere er til stede. Selv om mange i dagens akademiske debatt stiller spørsmål ved om disse initiativene fungerer, er det få som har stilt spørsmål ved hvordan cybersikkerhet kan utøves i praksis. Dette fører til at man overser det sentrale spørsmålet om hvordan maktdynamikken mellom offentlig og privat sektor fungerer med henblikk på sikkerhet i cyberspace. Denne artikkelen diskuterer hvorvidt multistakeholder-initiativene faktisk fungerer som en kontrollog styringsmekanisme i cyberspace. Ved å se naermere på offentlig-privat samarbeid om cybersikkerhet i Norge er hensikten å gi en bedre forståelse av årsakene til at multistakeholder-initiativer ofte ikke fungerer i praksis.

The Effect of Cyberpower on Institutional Development in Norway

“…The interview data highlighted that modes of governance for managing cyberspace – and the vulnerabilities it presents to public and private entities – could lie beyond the current sector-principle institutional frame. Power dynamics between sectors ( Muller, 2016 ) need to become more than barriers to comprehensive cyber security. Power needs to become the catalyst for development of new knowledge through improved collaborative behavior.…”

“…Considering the level of digital resource dependency in Norway, one could assume that the state backed sector-principle and a multi-stakeholder approach to cyber security forms a solid: “…basis for organizational linkages” ( Salancik and Pfeffer, 1978 ; in Thomas, 1996 , p. 107). In this context, multiple stakeholders have a part to play in managing factors that impinge on Norway establishing: “the necessary preconditions” ( Muller, 2016 , p. 2) for protecting assets from vulnerabilities presented through cyberspace. This is critically important as it reveals that environments – framed by cyberpower – are emerging and presenting interesting challenges to theories and practice of governance.…”

“…The Norwegian state takes a multi-stakeholder approach ( Chehadé, 2014 ) to cyber security. According to Muller (2016) the multi-stakeholder model is an extension of neo-liberalist thinking as the intention is to achieve streamlined Internet governance through decentralization of responsibility and power to promote cooperation between the state, private sector and civil society. Although this approach is generally seen internationally as best practice for cyber security ( Carr, 2015 ), even in Norway, where public-private trust relationships are deemed to be good, there are tensions arising from established power dynamics between actors, as those stakeholders deemed to be the most appropriate for good governance have so far failed to come together to address the key challenges and vulnerabilities presented through cyberspace ( Helkala and Svendsen, 2014 ; Muller, 2016 ).…”

En �digital Gen�vekonvention� er ikke i Danmarks interesse

“…En åbning af forhandlingerne om en ny digital konvention, som lande som Rusland og Kina har presset på for i årevis, vil betyde en (gen)åbning af en raekke emner, som de fleste vestlige lande ikke ønsker at drøfte i et interstatsligt forum. Det drejer sig eksempelvis om styringen af internettets protokoller (internet governance), som Vesten i årevis har kaempet for at regulere gennem et samarbejde med private, frivillige, nonprofitorganisationer og virksomheder og ikke FN -den såkaldte multistakeholdermodel (Muller 2016). Omvendt vil Kina og Rusland efter al sandsynlighed betragte Smiths forslag om en digital Genèvekonvention som en kaerkommen mulighed for at genåbne drøftelserne om ytringsfrihed og andre fundamentale menneskerettigheder online samt om, hvorvidt Genèvekonventionerne overhovedet kan gaelde i cyberspace (Henriksen 2017: 156-8).…”

“…når der skal introduceres løsninger på udfordringerne fra cyberspace (Nye 2014;Carr 2016;Muller 2016). I en situation hvor sammenkoblingen mellem offentlig og privat er uundgåelig, er det nødvendigt, at stater såvel som ikke-statslige aktører forstår den politiske og tekniske kontekst, hvori Microsofts forslag om en international digital konvention er blevet fremsat.…”