Just health: on the conditions for acceptable and unacceptable priority settings with respect to patients' socioeconomic status: Table 1

Abstract

It is well documented that the higher the socioeconomic status (SES) of patients, the better their health and life expectancy. SES also influences the use of health servicesdthe higher the patients' SES, the more time and specialised health services provided. This leads to the following question: should clinicians give priority to individual patients with low SES in order to enhance health equity? Some argue that equity is best preserved by physicians who remain loyal to 'ordinary medical fairness' in non-ideal circumstances when health disparities persist; ie, doctors should allocate care according to needs only and treat everyone with equal regard by being neutral with respect to patients' SES. This paper furthers a discussion of this view by questioning how equitable needs relate to SES. To clarify, it distinguishes between four versions of 'healthcare need' and approaches an acceptable conceptualisation of the notion supported by Norman Daniels' theory on health equity. It concludes that doctors should remain neutral to patients' SES in cases in which several patients require the same health care. However, equitable health care requires considerations of the impact of socioeconomic factors (SEF) on patients' capacity to benefit from the care. Remaining neutral towards patients' SES in this respect does not promote equal regard. It follows that priority setting on the basis of SEF is required in fair clinical distribution of care, eg, through allocating more time to patients with low SES. In order to advance equity accurately, the concept of ordinary medical fairness should be amplified according to this clarification.

Prioritering, styring og likebehandling: Utfordringer i norsk helsetjeneste

“…Behovsobservasjoner i helsetjenesten er fordelt på mange aktører med variasjon i opplaering og erfaring. I tillegg kommer ulike vurderingselementer inn som kan vaere av både fagteknisk og fordelingsmessig art (Baerøe, 2011). «Fagtekniske vurderinger» er basert på evnen til å kunne forklare det man observerer, og å kunne forutsi hvordan en tilstand kan utvikle seg med og uten behandling.…”

“…Systematisk ulikhet i tilgang krever systematiske tiltak fra helsetjenestens side for å kompensere for denne den. Ett forslag til systematisk tiltak er å sørge for at legene trenes i -og oppfordres til -bevissthet rundt å fortolke «behov for helsehjelp» også i lys av sosioøkonomiske betingelser i den enkeltes liv og ikke bare fag-tekniske, kliniske funn knyttet til tilstanden (Baerøe, 2008;Baerøe & Bringedal, 2011). Systematiske, sosialt betingete utfordringer i å håndtere og nyttiggjøre seg av helsetjenesten bidrar til ulikhet i tilgang på en måte som også undergraver realiseringen av likhetsnormen.…”

“…Spørsmålet om hvilke tiltak som bør igangsettes, er spesielt relevant for problemstillinger knyttet til både tilgang til og likebehandling samt prioritering av helsetjenester. For eksempel har det vaert diskutert hvorvidt det bør tas hensyn til hvordan den individuelle pasients sosioøkonomiske status kan påvirke hans eller hennes kapasitet til å dra nytte av behandlingen som gis (Baerøe & Bringedal, 2011;Hurst 2009). Alternativt kan man også ta utgangspunkt i en videre forståelse av prioritering, som inkluderer 1 Lov av 24. juni 2011 nr.…”

Mellom samfunnsstrukturer og profesjon: om avgrensning, kultivering og premisser for adekvat skjønnsutøvelse i legerollen

“…Et komplekst, sammensatt sykdomsbilde kan vaere grunner til ikke å følge opp det hypotetiske imperativet i retningslinjene (Tanenbaum 1993). Det samme gjelder ikkebiologiske forhold som forhindrer pasienten fra å nyttiggjøre seg av den standardiserte behandlingen (Baerøe & Bringedal 2011). En rest av skjønn vil alltid måtte påkalles for å lukke for ubestemthet knyttet til hvorvidt den partikulaere casen faktisk faller inn under den generelle kunnskapsbaserte sammenhengen som presenteres i retningslinjer.…”

“…Dette blir problematisk i henhold til en målsetning om å fremme likhet i helse. Uten lempelig tilpasning av helsehjelp når det gjelder for eksempel den enkeltes evne til å nyttiggjøre seg av et fagteknisk, standardisert behandlingsopplegg, blir individuell behandling urettferdig (Baerøe & Bringedal 2011). Så forsøk på å avgrense legers distributive skjønnsmyndighet gjennom spesifiserte behandlingsregler (og ikke «retningslinjer») presser frem en spenning mellom rettferdig individuell behandling versus rettferdig likebehandling.…”