HRM ved et veiskille

Abstract

Den internasjonale forskningslitteraturen tegner et bilde av at HRM (human resource management, på norsk personalledelse) står ved et veiskille. Dette aktualiserer debatten om forskning–praksis-gap – situasjoner der praktikerne er opptatt av sine ting, og forskerne sysler med sitt – fordi det kan hemme kunnskapsutvikling. Vi har undersøkt utfordringene for HRM-praksis og HRM-forskning som løftes fram i forskningslitteraturen, hvordan disse utfordringene impliserer forskning–praksis-gap, og hva som løftes fram som forslag for å tette det. Vi gjennomførte en litteraturstudie av artikler publisert i høyt rangerte HRM-tidsskrifter. Vi fant at utfordringsbildet kan knyttes til fire hovedtema: (1) revitalisering av HRM-funksjonens rolle som de ansattes talerør, (2) nye HRM-praksiser, (3) positivistisk forskning med utilstrekkelige teorier, og (4) utvidet verktøykasse for forskning. Utfordringene illustrerer ulike typer forskning–praksis-gap som beskrives i litteraturen. Vi finner imidlertid et framtredende gap som ikke i særlig grad har vært diskutert, og som antyder at verken forskning eller praksis har gode nok verktøy for å møte dagens utfordringer. Dette representerer et kunnskapsproduksjonsproblem. For å møte dette problemet kreves mer samarbeid og samhandling mellom praksis- og forskningsfeltet. Artikkelens kunnskapsoppsummering er et godt verktøy for å drøfte tiltak i samarbeidet mellom forskning og praksis.