En trøstende kontakt mellom sykepleier og pasient

Abstract

Hensikten med dette essay er å belyse hva trøst i sykepleien er og hvordan kontakt mellom pasient og sykepleier kan oppleves trøstende for pasienter.
 Bakgrunnen for essayet er en pasients brev til sykepleier om det å ha noen å snakke med under behandlingsoppholdet i sykehuset. I samtalen med pasienten kan sykepleier oppnå kontakt, en kontakt med sin egen karakter og grenser.
 Når vi tror at vi trøster er det ikke sikkert at det er det vi gjør. Trøst er et mysterium og skjer ikke på sykepleiernes premisser. Sykepleiere må snakke med pasientene, engasjere seg og la seg berøre av hva som virkelig er pasientens lidelse, slik kan dører åpnes og trøst slippe til. I en gjøremålstravel yrkeshverdag for sykepleieren er det utfordrende å delta i en trøstende prosess sammen med pasienten, men det er ikke umulig.

Tanker om trøst og urørlighetssonen ved spiralinnleggelse

“…Likevel må vi vaere bevisst at trøsten er ingen allmenn prosedyre. Trøstens subjektivitet er et mysterium (Glad, 2023).…”

Å skrive om trøst og livsmot

“…Den kan også by på fenomener som gir en trøstende visshet om at vi er del av noe som er større enn oss (Kitzmüller, 2022). Kraften som ligger i mellommenneskelige relasjoner (Glad, 2023;Maehre & Halås, 2022) trer tydelig frem og tenner et glimt av mening i den som trenger trøst. Å snakke med, berøre og lytte til, kan vaere til trøst (Clancy & Laholt, 2022).…”