Egenorganisering og frivillige organisasjoners rolle i kampen mot bostedsløshet – et deltakende aksjonsforskningsprosjekt

Abstract

Teori om sosiale bevegelser viser at for at kollektiv handling skal vokse fram, er det viktig med tilknytning til eksisterende organisasjoner. Verdien av brukermedvirkning understrekes i offentlige dokumenter om boligsosialt arbeid for de mest vanskeligstilte. Samtidig eksisterer det få mikrostudier av medvirkning i boligfeltet og frivillig sektors rolle i arbeidet. Artikkelen tar utgangspunkt i et aksjonsforskningsprosjekt som forsøkte å etablere et egenorganisert botilbud for bostedsløse, og spør: Hvordan kan frivillige organisasjoner bidra til å fremme og hemme egenorganisering blant bostedsløse?Prosjektet ble initiert av mennesker uten egen bolig på en akuttovernatting. Det ble organisert i samarbeid mellom framtidige beboere, en frivillig organisasjon og forskeren. Forskeren deltok i å utvikle prosjektet, og hadde hovedansvaret for forskningen. Artikkelen baserer seg på feltnotater, intervjuer og dokumenter innhentet over fire år. Data er analysert i samarbeid med beboerne i prosjektet. Teorier om egenorganisering og ressursmobilisering danner teoretisk ramme for diskusjonen.Samarbeidet avdekket at relasjonen mellom deltakerne, forskeren og organisasjonen endret seg gjennom prosessen. Graden av medvirkning var saerlig høy i prosjektets førfase. Mobilisering av ressurser og tilknytning til organisasjonens nettverk spilte en viktig rolle i tilblivelsesfasen. Dette ledet til mer formaliserte strukturer for å sikre medvirkning, mens koordinering og ledelse av ressurser ble sentralisert. I modningsfasen viste prosjektet gode resultater og mer bruk av deltakernes ressurser. Samtidig bidro uklarhet om maktforhold og medvirkning til barrierer, og til at prosjektet ble avsluttet.Studien viser at det ligger muligheter for innovasjon i økt medvirkning, men at slike prosesser er avhengige av ressurser og samarbeid med hjelpeapparat, organisasjoner og allierte. Samtidig synliggjør studien utfordringer knyttet til forståelsen av medvirkning i boligpolitikken. Ved å overse betydningen av makt og ressurser, midlertidigheten i prosjektorganisering og frivillige organisasjoners dobbeltrolle som både tjenesteyter og talerør for vanskeligstilte, står medvirkning i fare for å tømmes for egentlig innhold og bidra til kooptering av egenorganisert motstand snarere enn styrket medborgerskap.