Diversity, Complexity and Ordinality: Mental Health Services Outside the Institutions—Service Users’ and Professionals’ Experience-Based Practices and Knowledges, and New Public Management

Abstract

In conjunction with the dismantling of psychiatric hospitals, social workers have been commissioned to help service users in their daily living in their homes and in the community. The consequences of these changes for experience-based knowledge and practices in their contexts remain relatively unknown. In this study, eighteen service users and the social workers they described as helpful for them were interviewed. The interviews were recorded, transcribed, and analyzed using Thematic Analysis. The following themes emerged: “Here, there and everywhere”, “Doing, being, becoming”, “Talking” and “Order, planning and improvisation” concerning the contradictions service users and professionals mentioned about their practices and the conditions imposed by managerial methods connected to New Public Management. Finally, “Spontaneous planned complexity” was chosen as our overarching theme to characterize the new knowledge and practices which have been developed. The displacement of the place for the encounter and the introduction of non-medicalized professions have allowed community-based practices and thus the co-creation and emergence of new knowledge about the service users as persons and the professionals as qualified professionals. The challenge remains for managers to have trust in their colleagues and not impose rigid rules, schematized methods, and repeated controls.

Om kollektiv mobilisering – en innledning

“…De profesjonelle har en saerlig vesentlig rolle og et saerlig ansvar i tjenestetilbudene (Torfing, Andersen et al, 2020), noe som kanskje er aller mest fremtredende i spesialisthelsetjenesten hvor selve målsettingen for tjenestene er å gi evidensbasert behandling, hovedsakelig beregnet på å konkrete symptomer og eller å «reparere» lidelser. Søkelyset på «dysfunksjoner» i disse tjenestene forsterker de profesjonelles rolle (desto høyere utdannet, desto bedre), og sørger for at fagpersonene fremdeles er nøkkelaktører fordi de besitter den (vitenskapelige) kunnskapen om sykdom og lidelse, og dermed også vet best hvordan disse skal behandles (Topor & Matscheck, 2021). Fagpersoner innen psykisk helse-og rustjenester, oftest psykiatere og psykologer, kan tenkes å vaere «oppdratt» til å vaere eksperter med monopol på en bestemt form for kunnskap.…”

“…Psykiatri som fagfelt utviklet seg gradvis for å kunne ta seg av mennesker i asylene og institusjonene, som etter hvert ble til psykiatriske sykehus, og var under psykiaternes myndighet. Situasjonen for personer med ulike psykisk helse-utfordringer var på sett og vis nesten uforandret frem til 1980-tallet (Davidson et al, 2012;Topor & Matscheck, 2021). På dette tidspunktet dokumenterte forskning, og da saerlig longitudinelle studier, at psykiatrisk behandling ikke var saerlig effektiv.…”

“…Recovery-bevegelsen har vaert saerlig opptatt av å løfte frem kunnskap og erfaringer fra personer som har kommet seg etter psykisk sykdom, eller som har levd gode liv med ulike psykisk helseutfordringer uten hjelp fra de offentlige tjenestene. Samlet sett har dokumentasjonen på psykiatrienes manglende effekt og recovery-bevegelsen banet vei for et betydelig skifte i tjenestebrukeres posisjon i psykisk helse og rustjenestene, der mennesker med ulike psykisk helse-utfordringer har blitt betraktet som mer aktive deltakere i egne bedringsprosesser (Topor & Matscheck, 2021). I tillegg har både erfaringene og kunnskapen til personer som har benyttet tjenestene på grunn av slike utfordringer, blitt mer ansett.…”

Minoritetsorganisasjonen som arena for å motvirke negativ sosial kontroll i innvandrerfamilier

“…Psykiatri som fagfelt utviklet seg gradvis for å kunne ta seg av mennesker i asylene og institusjonene, som etter hvert ble til psykiatriske sykehus, og var under psykiaternes myndighet. Situasjonen for personer med ulike psykisk helse-utfordringer var på sett og vis nesten uforandret frem til 1980-tallet (Davidson et al, 2012;Topor & Matscheck, 2021). På dette tidspunktet dokumenterte forskning, og da saerlig longitudinelle studier, at psykiatrisk behandling ikke var saerlig effektiv.…”

“…Recovery-bevegelsen har vaert saerlig opptatt av å løfte frem kunnskap og erfaringer fra personer som har kommet seg etter psykisk sykdom, eller som har levd gode liv med ulike psykisk helseutfordringer uten hjelp fra de offentlige tjenestene. Samlet sett har dokumentasjonen på psykiatrienes manglende effekt og recovery-bevegelsen banet vei for et betydelig skifte i tjenestebrukeres posisjon i psykisk helse og rustjenestene, der mennesker med ulike psykisk helse-utfordringer har blitt betraktet som mer aktive deltakere i egne bedringsprosesser (Topor & Matscheck, 2021). I tillegg har både erfaringene og kunnskapen til personer som har benyttet tjenestene på grunn av slike utfordringer, blitt mer ansett.…”