“Det aller største mor vet om…”: Om å gi videre et levd liv med musikk og å formidle for lite

Abstract

Sammendrag:Artikkelen dreier seg en mors inderlige ønske om å gi videre Prøysens barneviser til sin 5-årige sønn. Hun kjenner visene godt fra egen oppvekst, og har gode barndomsminner knyttet til dem. Selv beskriver hun formidlingen som «mislykket», for sønnen er ikke interessert. I artikkelen utforskes årsakene til at formidlingen «går galt» ved å se naermere på morens forhold til barnevisene i egen barndom, radioens formidling av visene som del av barnetimeprogrammene og cd-platen moren har valgt for å formidle barnevisene til sønnen. Artikkelen er bygget på kvalitativt forskningsintervju med mor og sønn og arkivforskning er benyttet for å belyse radiomediet. Cd-platen er analysert som helhet, i tillegg til at det er gjort grundigere analyser av utvalgte viser. Ved å sammenholde datamaterialet med teoretiske perspektiver på musikk i hverdagsliv og perspektiver på medier, søker artikkelen å utdype morens opplevelse av barnevisene i voksen alder. Meningstilskrivelsene hun gjør når hun lytter til barnevisene på den aktuelle cd-platen sammenliknes med sønnens meningstilskrivelser. På bakgrunn av dette foreslås et begrep om «for-lite-mediering» -hypomediering -for å beskrive en mediering som er «for trang» for det intenderte budskapet og som hindrer barnets opplevelse heller enn å gi den naering slik at den blomstrer.Emneord: Musikalsk barnekultur, medier, Alf Prøysen, barnetimen, hypomediering. InnledningDet aller største mor vet om, er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann. Slik lyder de to siste strofene av Alf Prøysens vise Den første løvetann. Visen kan leses som en hyllest til en mors kjaerlighet til sitt barn. I denne kjaerligheten reforhandles oppfatningen av 1 Høgskolen i Hedmark, Avdeling for laererutdanning og naturvitenskap, Postboks 400, 2418 Elverum. E-post: Ingeborg.Vestad@hihm.no.