Bjørnson og Aulestad: «uadskillelige» og «uløselige»? Fortellinger om en dikter og hans hjem

Abstract

Beliggende 18 km nord for Lillehammer åpnet Aulestad som nasjonalmuseum i 1935, innkjøpt etter en landsomfattende innsamlingsaksjon på 1920-tallet. Bjørnstjerne Bjørnsons hjem er et av landets eldste og mest komplette husmuseer. Gitt den nærmest standardiserte mytifiseringen av dikterhjem som unike, litterære steder med privilegert tilgang til forfatteren, hvilken strategi benyttes i konstrueringen av relasjonen mellom Bjørnson og Aulestad som «uadskillelig» og «uløselig» til tross for at ingen av hans mest kjente verk ble skrevet der? Materialet som undersøkes, dekker mer enn hundre år. Det er ført i pennen av personer med nær tilknytning til Bjørnson og med særlig ansvar for å etablere en særegen Aulestad-diskurs, som bygger opp om den nasjonallitterær myten om mannen og stedet: venner, familiemedlemmer og museumsforvaltere. Biografer og litteraturhistorikere trekkes inn i analysen for å perspektivere skildringene. Fordi det var Karoline Bjørnson som faktisk skapte det hjemmet vi kan besøke, og som bodde der desidert lengst, utgjør kjønnsdimensjon i materialet, en integrert del av prosjektet. Å avdekke tema som i likhet med Aulestads nazistiske «arv» ikke inkluderes, er like relevant som å påpeke mønstre og endringer i diskursen over tid. Parallelt med at kvinners samfunnsmessige posisjon ble styrket, minket Karolines betydning i museumspresentasjonene.

Hamsun i sør og Hamsun i nord. Kunsten å argumentere for et diktersenter

“…Da avisen Aftenposten på 1920-tallet gikk i bresjen for en innsamlingsaksjon for å kjøpe Bjørnsons hjem på Aulestad og åpne det for offentligheten, argumenterte man med Bjørnsons nasjonale betydning: Nasjonen, folket og dikteren var ett. Bjørnson hadde status som ubestridt profet og folkefører, og Aulestad representerte alle gode verdier som tenkes kunne (Egeland 2018a(Egeland , 2018b. Siden den gang har ikke bare dikternes posisjon som profeter og nasjonsbyggere blitt betraktelig svekket, men også nasjonallitteraturens stilling -enten vi tar for oss laereplaner i skolen, salg i bokhandel eller utlån gjennom bibliotek.…”