Barentssamarbeidet og geopolitisk spenning: En analyse av norske erfaringer og legitimeringspraksiser

Abstract

Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norge SammendragTre tiår etter det ble etablert, står Barentssamarbeidet overfor en politisk kontekst preget av økende spenning og et Russland i krig. Ved starten i 1993 signaliserte det en ny politisk linje i Arktis, Nordområdene og norsk Russland-politikk. I et område som utgjorde Vestens nordligste grense mot Sovjetunionen under den kalde krigen og der militariseringen var sterk, skisserte Norge sammen med Finland, Sverige og Russland et felles utenrikspolitisk engasjement der fred og stabilitet stod øverst på agendaen. Utviklingen bidro til nye internasjonale roller og aktiviteter for regionale og lokale aktører. I denne artikkelen har vi deres erfaringer i fokus når vi undersøker legitimeringspraksiser. Vi spør: Hvordan har legitimeringen av Barentssamarbeidet blitt påvirket av endringer i det sikkerhetspolitiske klimaet? Ved å fremheve lokale aktører i Barentssamarbeidet tar vi et steg inn i et utenrikspolitisk felt preget av politiske spenninger, ulike argumenter og et mangfold av meninger. Vi har en diskursanalytisk og praksisorientert tilnaerming når vi identifiserer tre legitimeringsdiskurser: en geopolitisk oppdatert legitimering, en motvekt til dominerende representasjon av Russland, og en

Ine Eriksen Søreide: nordområdene, USA og balansekunst

“…Den andre pilaren omhandler samarbeid i nord, med vekt på både det bilaterale forholdet til Russland og på multilaterale fora, herunder spesielt Arktisk råd (Rottem, 2018). Vektleggingen av nordområdene fra 2004-2005 understreket behovet for å bygge et pragmatisk bilateralt forhold til Russland for å håndtere grenseoverskridende spørsmål fra handel til fiskebestander, og for å forbedre folk-til-folk-samarbeidet på lokalt og regionalt nivå spesielt innen rammene av Barentssamarbeidet Leland et al, 2008;Onsager & Stuvøy, 2022). Et høydepunkt i dette arbeidet kom i 2010, da Norge og Russland ble enige om en maritim grense i Barentshavet etter nesten 40 år med uenighet og usikkerhet (Støre, 2010).…”

“…Som et resultat av den sikkerhetspolitiske situasjonen med Russland etter 2014 ble norsk sikkerhets-og forsvarspolitikk gradvis mer løsrevet fra den norske nordområdepolitikken. Nordområdesatsingen -ledet av utenriksminister Børge Brende frem til oktober 2017 -bestod i større grad av utenrikspolitiske forsøk på å bevare samarbeidsformene i nord innen områder som miljøsamarbeid og fiskeriforvaltning, ikke minst innenfor rammene av Barentssamarbeidet og Arktisk råd (Onsager & Stuvøy, 2022;Pedersen, 2018;Rottem, 2017). I tillegg ble det et større fokus innenrikspolitisk på regionale virkemidler i de tre (og etter hvert to) nordligste fylkene etter at håpefulle olje-og gassprosjekter ikke materialiserte seg (Medby, 2015).…”

“…Her er også lokale og nasjonale interesser relevante, som behov for handel over grensen mellom Øst-Finnmark og Murmansk. Det er også åpenbart at historiske forhold, identitet og effekten av norsk-russisk samarbeid i tre tiår etter Sovjetunionens fall gjør seg gjeldende (Jensen, 2017;Onsager & Stuvøy, 2022). Som Steinveg og Medby (2020) påpeker har narrativet om samarbeid og lavspenning i nord vaert viktig for Utenriksdepartementets utvikling av en nordområdepolitikk.…”